Jeg må starte dette innlegget med å takke dere alle for responsen etter mitt innlegg i går. Jeg skal innrømme at jeg gikk noen runder med meg selv før jeg skrev det. Tilbakemeldingene har vært helt enorme på alle mine sosiale medier. Tror ikke jeg har opplevd noe lignende. Fantastisk! Sikkert derfor jeg våknet i dag og følte meg utrolig lettet. Rett og slett fresh. Tror gutta på laget kunne se på hele meg at noe var annerledes i dag. Jeg smilte, sang litt, ja nesten danset i garderoben før trening. Kjente tryggheten igjen. Det er jo slik jeg normalt er. Nå blir det moro fremover. Gutta på laget betyr så mye for meg. De er helt rå!

Vi har Louise sin familie på besøk denne helgen. De gleder seg til kamp 16 Mai og selvsagt feire 17 Mai med oss. I dag har jo været variert voldsomt men vi har vært på Fjellstua og vandret i gatene. Ålesund by er fantastisk.

Jeg klarer bare å fokusere på en ting nå. Kampen 16 Mai mot Start på Colour Line. Selv om resultatene ikke har vært slik vi har ønsket så er det i motgang vi virkelig trenger supporternes støtte på stadion. Jeg har sett og hørt at 16 Mai er en folkefest. Fotballens dag med fulle tribuner. Vi trenger dere der. Vi må stå sammen, både supportere og spillerne. Går dere imot oss kan ikke dette gå bra. Vi må snu dette sammen og vi er klare til å gi dere noe å feire på mandag. Utrolig viktig kamp for laget. Vi vet hva som må til, mandag skal vi vise det. Jeg gleder meg som en liten unge til å løpe ut, høre Aafk sangen, kjenne trøkket fra tribunene. Jubelen. Forventnigene dere har til oss. Som lag har vi press på oss men det skal vi takle. Dere fortjener bedre. Den støtten dere gir oss er viktigere enn dere aner. Finnes ikke noe bedre for en fotballspiller enn å løpe ut foran sine enge fans, fullsatt stadion og kunne feire 3 poeng! Både laget og meg selv er klar til fest på mandag, er dere? Kjør da Ålesund!

Ønsker dere en fin lørdagskveld

John Arne

Jeg skal prøve å skrive dette innlegget så kort jeg klarer, men jeg har mye jeg vil si. Når jeg har tenkt meg nøye om er det tre ting jeg skal prøve å holde meg til. Èn: Fotball skal være gøy. To: Mobbing er ikke gøy. Tre: Kjære journalister – er det nok nå?
En ting jeg har tenkt mye på den siste tiden er hvor rar jobb jeg egentlig har hatt hele mitt liv. Det handler om å ha det moro, om prestasjoner og en del om oppmerksomhet.

I går kveld gikk jeg på jobb igjen, denne gangen i Sarpsborg. Jeg tok på meg den oransje drakta og gledet meg til å spille fotball. Det er det morsomste jeg vet. De aller fleste som driver med idrett, uansett om det er på amatør nivå eller toppnivå, har den samme følelsen når man tar på seg drakten. Man er gira og tent, man vil gjøre sitt beste, man vil vinne.
Så lenge jeg kan huske har jeg alltid kjent gløden, nerven og kriblingen i kroppen før en kamp. Jeg har kjent hvor herlig det er å lykkes med gode kompiser. For det første gjøre maks innsats for å gjøre de andre gode. Og hvis man også klarer å gjøre seg selv god, er det en stor bonus.

Men følelsen som topper alt annet er den samme som jeg hatt i 25 år, da jeg var en liten gutt hjemme i Ålesund. Den følelsen som sier at fotball er det BESTE som finns. Den siste tiden har jeg kjent at den følelsen har gått litt i stykker. I går kveld kjente jeg at den døde litt.

Da jeg kom hjem fra en kort periode i India etter en lang karriere var min hemmelige drøm å spille i Ålesund sammen med brudern. Det var en vei å gå mye på grunn av Betsson-avtalen og alt det der, men hele meg kriblet da det var klart for å komme hjem igjen. Til hjembyen. Til den fine datteren min som konfirmerte seg forrige uke. Til brudern og familien. Til byen, supporterne og til laget der alt startet.

Men siden jeg flyttet hjem har jeg hatt det mye vondt. Selv om det eneste ønsket har vært å ha det gøy og bidra til at Aafk skulle gjøre det bra i norsk fotball. Det er ikke vanskeligere enn det.

Jeg vet jeg har et stort fotballnavn i Norge og at forventningene er høye. Jeg vet jeg får mye fokus og at jeg må tåle kritikk. Herregud, det har jeg levd med i mange år. Stille opp på intervjuer og få kritiske spørsmål er heller ikke noe problem. Jeg har blitt herdet. Men navnet hjelper ikke mye når kampen begynner.

Jeg kom til min første trening med AAFK uten å ha spilt fotball på to måneder. Da hadde laget allerede hatt treninger og kamper i en syv uker lang oppkjøring. Jeg hadde mistet fotballflyten og startet jobben med å finne den tilbake. Jeg jobbet alt jeg kunne for å bli klar til seriestart. Jeg ville bidra så fort jeg kunne. Dette var stort for meg. Endelig hjemme igjen. Kanskje startet jeg for tidlig med kamper. Kanskje burde jeg ventet 3-4 uker til? Men jeg trengte kamper. Og jeg er klokkeklar på at hver kamp er blitt bedre for meg personlig. Nå kjennes det bra! Siden jeg kom til Ålesund har jeg på toppen av alt spilt på mange forskjellige plasser på banen, men ikke lykkes i hver kamp. Noen kamper har vært bra, andre dårlige. Jeg er min største kritiker og har null problem med å si ærlig at jeg ikke har prestert slik jeg kan. Det har tatt lenger tid enn jeg selv har ønsket. Det jeg kan garantere er at det kommer. At jeg slår tilbake sterkere enn noen gang! Jeg har gjort det før og kommer til å gjøre det igjen!

Noen og særlig journalistene trodde kanskje at jeg skulle være en sentral og avgjørende spiller for AAFK. Det klarte media å gjenta så mange ganger at også alle andre regnet med det. Sånn har det ikke blitt. Har noen tenkt på hvorfor? I tillegg til at jeg var ute av kamptrening kan det også være at jeg ALDRI har vært noen sentral spiller på banen. Jeg har sjeldent dominert en fotballkamp eller vært en spiller som scorer masse eller har skapt haugevis av sjanser. Jeg har aldri vært en «Messi» på noen lag. Jeg har aldri dratt mange finter eller gjort ting på banen som gjør at jeg er den dominerende spilleren.

Min jobb i Monaco, Liverpool, Roma, landslaget og overalt ellers har vært å være en spiller som løper, har maks innsats og et bra venstrebein. Jeg hadde aldri regnet med at det ville bli noe annerledes i Ålesund. Men det krevde journalistene. Og kanskje «mannen i gata». Det er bare å søke på nettet. Så når jeg kom til Ålesund og ikke innfridde og AAFK samtidig har tapt mange kamper så er jeg blitt selve hovedgrunnen til de dårlige tidene. Hver eneste gang har det vært John Arne Riise, John Arne Riise, John Arne Riise.

Når jeg har vært på banen har jeg vært grunnen til at AAFK har tapt. Når jeg ikke har vært på banen har det vært bra for laget. Når jeg har kommet inn som innbytter har jeg bare ødelagt kampen for AAFK. Se hvor dårlig gjennomsnittspoeng jeg har fått på spillerbørsen. Se der – hvor lite poeng laget har fått når jeg har vært med. Hvor lite mål. Hvor mange tabber. Og når det dessverre rant over for meg overfor en dommer ble det jubel hos journalistene. «Se hvordan Riise mister hodet». «Riise risikerer å bli utestengt». «Bra – der ble han utestengt» osv.

I tillegg til meldinger og mailer fra folk som skriver at VG og andre medier trakasserer meg, har jeg også fått mail fra journalister. De støtter meg og tar avstand fra egne medier. Han skrev blant annet dette til meg: «Sikkert ikke fra en journalist du vil høre nå ? Men du skal vite at en del av oss har tatt til ordet internt for å dempe trenden om alltid å vinkle på deg. Nå er det nesten i ferd med å bli komisk, synes jeg».

Så hva er egentlig dette? Jeg ser at brudern som er en god kaptein gikk ut og kalte det mobbing og trakassering. Jeg skal ikke være en sutrekopp som legger meg ned og griner, men bare fortelle at jeg synes det er nok nå. Jeg takler saklig kritikk. Jeg har stått imot slike tider før og vil sikkert gjøre det igjen. Jeg har alltid hatt gode nerver i kroppen før en kamp. Nå er det de vonde. Men hvorfor er jeg nervøs? Kanskje fordi jeg er redd. Jeg er ikke redd for å tape kamper eller for å bomme på en pasning, en takling eller en målsjanse. Jeg har ikke tall på alle de feilene jeg har gjort på banen, så det kan jeg leve med. Det er en del av å være fotballspiller. Alle gjør feil på banen.

Men det som gjør meg redd når jeg løper innpå banen er angsten for at dagen kommer hvor det ikke lenger er gøy å spille- det skremmer meg. I det siste har jeg lurt på om det er verdt å bli slaktet i media hver gang. Hva har jeg igjen for å fortsette? For selv om jeg vet jeg må tåle mer fokus enn mange andre, så går det en grense. Jeg skjønner godt at folk er lei av å se meg i media. Jeg er lei av å se det selv.

Det eneste jeg kan gjøre akkurat nå er å gi meg selv litt fred. Derfor kommer jeg til å stille opp mindre for pressen, men jeg vil fortsette å oppdatere på sosiale medier. Nå vil jeg jobbe hardt for å komme tilbake i toppslag og få tilbake gleden. Alt jeg vil nå er å gjøre AAFK-fansen, klubben og alle medspillerne stolte. Tusen takk til Ålesund, supportere og alle dere som har kommet med støttende meldinger, det er det som betyr mest! Nå er det fokus på neste kamp 16. mai! God helg og god 17. mai til alle sammen!!

John Arne

Da kan jeg etter en lang tids pause fortelle at jeg har byttet plattform. For noen måneder siden sluttet jeg hos UI. Vi hadde et ok samarbeid men jeg følte med tiden at det ikke ble som jeg hadde ønsket meg. Jeg liker ikke å sitte i møter og bli lovet ting som ikke skjer. Orker ikke skrive så mye mer om det annet enn at jeg ikke var fornøyd og ville ut. Man må føle seg ønsket og ikke minst se at det jobbes slik du er blitt lovet. Lykke til videre til dem.

Jeg har nå signert en avtale med Adlink Media. Vi hadde flere møter hvor jeg fikk grundig forklart hvilken type blogg jeg vil ha, hva jeg forventer av de og ikke minst hvordan vi sammen kan utrette store ting sammen. De var veldig positive og kom selvsagt med en plan på hva de så for seg på bakgrunn av hva jeg hadde forklart de i tidligere møter. Jeg er veldig veldig positiv og gleder meg til å starte opp igjen med blogging.. Adlink Media er store, de har mange profilerte bloggere og har vært inne i bloggverden veldig lenge. Jeg er ganske sikker på at dette blir positivt for begge parter. Jeg har store planer for fremtiden og er trygg på at Adlink vil hjelpe meg til å nå mine mål.

Bloggen min blir lik som den har vært, men jeg kommer nok til å være enda mer på å blogge om hverdagen. Det skal være min dagbok hvor jeg føler jeg kan dele det jeg har lyst til. Det er mine tanker, mine følelser og ikke minst mine meninger. Ja det er sikkert mange som vil være uenige med ulike saker som jeg skriver om, men det er jo slik det skal være. Vi er alle forskjellige og har ulike meninger.

Ellers har det jo vært mye skriverier i det siste om et innlegg som «Mamma til Michelle» hadde lagt ut om UI. Det provosere meg når jeg ser hva andre bloggere da kommer med av kritikk. Ja man skal støtte sin plattform når man kan, det gjør jeg også, men da kan du ikke innerst inne være misfornøyd selv med din plattform for så å snakke dritt om andre som uttaler seg negativt? Hold heller kjeft enn å vær dobbeltmoralsk. Jeg vet flere av de som har uttalt seg eller laget innlegg om Anna som er veldig misfornøyde med UI. Hvorfor går du da ut og kritiserer henne? Stå opp for deg selv og ta tak i hvorfor du ikke er fornøyd enn å lage et innlegg hvor du støtter din plattform. Det blir bare så falskt! Anna har en blogg hvor hun alltid har delt sitt liv og sine meninger. Alltid. Da må hun få lov til det. Hun har stor suksess og har funnet sin måte å blogge på. All respekt til henne. At hun da åpner seg ærlig i et innlegg må hun få lov til siden det er hennes blogg og hun følte for å gjøre det.

Deilig å være tilbake igjen!!!

Vi snakkes

John Arne

I går ble det en stressende dag med avreise til Ålesund. Selv om alt ikke var i orden så ville jeg dra for å få gjort unna papirarbeid og den medisinske testen. Alt det ble gjort og vi venter nå spent på den siste avgjørelsen om dette går i orden.

Jeg møtte helt tilfeldig mamma på samme fly, hun skal besøke brudern og se første seriekamp. Ved ankomst Vigra flyplass så ble jeg møtt av en del presse som selvsagt var nysgjerrige. Henrik Hoff fra Aalesund Fk hentet meg og vi kjørte rett til stadion hvor vi tok en lang prat med trener Trond Fredriksen. Vi snakket om kontrakt, planene fremover og hvilke mål vi har for sesongen. Veldig spennende. Det er veldig spesielt å spille under Trond. Han spilte her da jeg dro til Monaco i 98. Han var sammen med Amund og Herman den som passet på lille meg. Kjørte og hentet meg overalt hvor jeg skule så jeg skulle få trent mest mulig. Det er klart jeg kommer til å gi alt for Trond og klubben. Det skylder jeg han. Håper det løser seg.

Ellers så møtte jeg jo flere i klubben som også jobbet i klubben mens jeg spilte her. Veldig spesielt. Veldig gøy. Jeg kjente det allerede på flyet. Jeg fikk en ro i kroppen. Følte jeg kunne slappe av. Inget stress lenger. Tror dette blir veldig bra for Louise og meg hvis alt går i orden. Jeg ser skikkelig frem til å komme i modus. Få de rutinene jeg elsker å ha. Trening hver dag, kosthold, kamper, kjempe og krige om 3 poeng. Nei dette ser jeg virkelig frem til!!! Verste som kan skje nå er at det ikke går slik vi håper… Da er det over. Da er det slutt. Men jeg tenker positivt nå. Har troen.

Vil takke dere alle for alle kommentarer, meldinger og likes på sosiale medier. Helt utrolig å se responsen. Jeg blir veldig rørt og glad. Dere gir meg skikkelig energi til å gruse på. Det har ikke vært lett å stå imot NFF, NTF og NT. De har vist i lang tid at de har gjort alt de kan for å ødelegge min retur til Norge og norsk fotball. De har bare laget problemer hele veien. Aldri vært interessert i å finne en løsning slik de påstår. Uten Betsson hadde dette aldri vært mulig. De har gjort alt. De har gjort alt for å gi meg den drømme avslutningen som jeg hadde håpet på. De har avlyst så mange eventer som allerede var planlagt. Betsson og Aalesund sin tålmodighet er grunnen til at dette går i orden. Den andre parten (NFF,NTF og NT) har gjort alt motsatt! Jeg vil også takke NISO for fantastisk støtte gjennom denne prosessen.

Jeg har sittet i møter og blitt fortalt at de skal gjøre alt de kan for å få meg hjem. De ser verdien i å få meg hjem. De elsket tanken på at det skjer. De skulle legge til rette at det gikk så lenge jeg sa opp kontrakten med Betsson. Bare tull. Men de kjenner meg, eller de burde kjenne meg etter mange år sammen, jeg gir meg ikke før alt er testet og prøvd ut. Jeg er sta! Nå kan det gå i orden. Og det føles helt fantastisk!!! Alt takket være min mann Mikael, NISO og ikke minst Betsson!! Helt rått om det skjer!

Blir noen spennende timer nå. Alt kan skje i fotball. Det vet jeg alt om. Nå håper jeg på signering, presentasjon på stadion og 3 poeng med mål fra lillebror.

Følg meg på Snapchat: RIISE3

John Arne

I dag våknet jeg fullstendig uthvilt. Er det et godt tegn og noe som sier meg at dette blir en flott dag? Ikke vet jeg. Men formen og humøret er på topp:) . Det er rart at jeg sov så godt i natt etter at jeg i går var fryktelig oppgitt og måtte få ut litt frustrasjon på Twitter. Tror det gjorde godt for hodet faktisk. Ikke at jeg var stygg eller noe slikt mot noen, tror jeg da og om jeg var det så beklager jeg, men bare godt å tømme seg litt. Følte det var viktig at dere fikk vite litt mer hva som er gjort fra min sin side. Mange av dere var ikke klar over at jeg hadde terminert kontrakten med Betsson for å spille hjemme. Det var det jeg har blitt fortalt måtte gjøres for å endelig kunne spille hjemme. At det enda ikke var nok tydeligvis gjorde at det kokte i topplokket.  Takk for støtten til dere som var på Twitter i går. Setter jeg pris på.

Jeg tror ting ordner seg i dag. Jeg håper virkelig det så jeg kan sette meg på flyet i ettermiddag og starte et nytt eventyr. Jeg ser jo at alderen ikke er på min side så jeg vet at dette blir min siste klubb. Det hadde jo vært fantastisk å kunne slutte i samme klubb som alt startet. I tillegg så blir det sammen med min lillebror. Kan ikke bli bedre. Nå skal jeg ha meg en skikkelig frokost og bare slappe av til jeg får de gode nyhetene. Må bare tenke positivt.

Vil bare takke dere alle får de utrolig mange flotte kommentarene jeg har fått siste tiden. Er helt rått og jeg skal prøve svare så mange som mulig etterhvert. Tusen takk! Dere aner ikke hvor mye det betyr for meg og det gir meg energi til å fortsette å ha troen.

Vi blogges i løpet av dagen

Riise

I går var det premiere på «Bloggerne» på TV2 Livsstil. Her får dere følge 12 bloggere og deres hverdag. Både Louise og jeg er med og vi har gruet oss litt til det startet. Uten grunn. Vi fikk se de første episodene forrige uke og ble ganske beroliget av det. Det var ikke lett i begynnelsen å bli vant til flere kamera rundt oss hele tiden, men det gikk utrolig bra. Gleder meg til dere får se de neste episodene.

Siden det var premieredag i går så var det en del presse som ville ha sitt i går. Jeg startet dagen klokken 0745 på P3 morgen sammen med Sophie Elise. Veldig hyggelig radio program. Selv om jeg aldri hadde møtt Sophie før så føler man allikevel at man kjenner hverandre når man møtes for første gang. Vi fikk pratet om livet generelt og selvsagt blogging. Jeg er jo en amatør sammenlignet med Sophie, mye å lære av henne kan man si.

Tok taxi rett ned til TV2 studio for å være med på God Morgen Norge. Her skulle jeg ha en seanse alene i sofaen før jeg skulle sitte med Anna Rasmussen, kjent for bloggen «Mammatilmichelle». Ser jo på programmet hver morgen og syns det er en veldig behagelig stemning. Her kan man sitte rolig og prate uten å stresse mens man blir intervjuet.

Ferden gikk videre til den store presselunsjen for «Bloggerne». Her skulle alle som er med i serien møte all presse og snakke om programmet før premieren som gikk i går kveld. Det var ekstremt mye presse som hadde møtt opp. Det som er så bra med programmet i år er at det er så utrolig mange forskjellige bloggere. Å møte de fleste i går var veldig hyggelig. En herlig gjeng som jeg er sikker på at dere vil like å følge med på.

På kvelden var det premiere fest. Her kunne vi slappe av, kose oss og virkelig bli kjent med hverandre. Alle bloggerne ble presentert på storskjerm før 1 episode ble vist. Skal innrømme at jeg ble veldig svett av å se meg selv i denne settingen med så mange rundt meg. En ting er å se episodene alene, men å se det på en premierefest er noe helt annet. En vellykket kveld ble det uansett.

Hva syns dere om 1 episode?

Håper dere alle vil følge ferden videre. Mandag- Torsdag på TV2 Livsstil klokken 21.30.