Jeg skal prøve å skrive dette innlegget så kort jeg klarer, men jeg har mye jeg vil si. Når jeg har tenkt meg nøye om er det tre ting jeg skal prøve å holde meg til. Èn: Fotball skal være gøy. To: Mobbing er ikke gøy. Tre: Kjære journalister – er det nok nå?
En ting jeg har tenkt mye på den siste tiden er hvor rar jobb jeg egentlig har hatt hele mitt liv. Det handler om å ha det moro, om prestasjoner og en del om oppmerksomhet.
I går kveld gikk jeg på jobb igjen, denne gangen i Sarpsborg. Jeg tok på meg den oransje drakta og gledet meg til å spille fotball. Det er det morsomste jeg vet. De aller fleste som driver med idrett, uansett om det er på amatør nivå eller toppnivå, har den samme følelsen når man tar på seg drakten. Man er gira og tent, man vil gjøre sitt beste, man vil vinne.
Så lenge jeg kan huske har jeg alltid kjent gløden, nerven og kriblingen i kroppen før en kamp. Jeg har kjent hvor herlig det er å lykkes med gode kompiser. For det første gjøre maks innsats for å gjøre de andre gode. Og hvis man også klarer å gjøre seg selv god, er det en stor bonus.
Men følelsen som topper alt annet er den samme som jeg hatt i 25 år, da jeg var en liten gutt hjemme i Ålesund. Den følelsen som sier at fotball er det BESTE som finns. Den siste tiden har jeg kjent at den følelsen har gått litt i stykker. I går kveld kjente jeg at den døde litt.
Da jeg kom hjem fra en kort periode i India etter en lang karriere var min hemmelige drøm å spille i Ålesund sammen med brudern. Det var en vei å gå mye på grunn av Betsson-avtalen og alt det der, men hele meg kriblet da det var klart for å komme hjem igjen. Til hjembyen. Til den fine datteren min som konfirmerte seg forrige uke. Til brudern og familien. Til byen, supporterne og til laget der alt startet.
Men siden jeg flyttet hjem har jeg hatt det mye vondt. Selv om det eneste ønsket har vært å ha det gøy og bidra til at Aafk skulle gjøre det bra i norsk fotball. Det er ikke vanskeligere enn det.
Jeg vet jeg har et stort fotballnavn i Norge og at forventningene er høye. Jeg vet jeg får mye fokus og at jeg må tåle kritikk. Herregud, det har jeg levd med i mange år. Stille opp på intervjuer og få kritiske spørsmål er heller ikke noe problem. Jeg har blitt herdet. Men navnet hjelper ikke mye når kampen begynner.
Jeg kom til min første trening med AAFK uten å ha spilt fotball på to måneder. Da hadde laget allerede hatt treninger og kamper i en syv uker lang oppkjøring. Jeg hadde mistet fotballflyten og startet jobben med å finne den tilbake. Jeg jobbet alt jeg kunne for å bli klar til seriestart. Jeg ville bidra så fort jeg kunne. Dette var stort for meg. Endelig hjemme igjen. Kanskje startet jeg for tidlig med kamper. Kanskje burde jeg ventet 3-4 uker til? Men jeg trengte kamper. Og jeg er klokkeklar på at hver kamp er blitt bedre for meg personlig. Nå kjennes det bra! Siden jeg kom til Ålesund har jeg på toppen av alt spilt på mange forskjellige plasser på banen, men ikke lykkes i hver kamp. Noen kamper har vært bra, andre dårlige. Jeg er min største kritiker og har null problem med å si ærlig at jeg ikke har prestert slik jeg kan. Det har tatt lenger tid enn jeg selv har ønsket. Det jeg kan garantere er at det kommer. At jeg slår tilbake sterkere enn noen gang! Jeg har gjort det før og kommer til å gjøre det igjen!
Noen og særlig journalistene trodde kanskje at jeg skulle være en sentral og avgjørende spiller for AAFK. Det klarte media å gjenta så mange ganger at også alle andre regnet med det. Sånn har det ikke blitt. Har noen tenkt på hvorfor? I tillegg til at jeg var ute av kamptrening kan det også være at jeg ALDRI har vært noen sentral spiller på banen. Jeg har sjeldent dominert en fotballkamp eller vært en spiller som scorer masse eller har skapt haugevis av sjanser. Jeg har aldri vært en «Messi» på noen lag. Jeg har aldri dratt mange finter eller gjort ting på banen som gjør at jeg er den dominerende spilleren.
Min jobb i Monaco, Liverpool, Roma, landslaget og overalt ellers har vært å være en spiller som løper, har maks innsats og et bra venstrebein. Jeg hadde aldri regnet med at det ville bli noe annerledes i Ålesund. Men det krevde journalistene. Og kanskje «mannen i gata». Det er bare å søke på nettet. Så når jeg kom til Ålesund og ikke innfridde og AAFK samtidig har tapt mange kamper så er jeg blitt selve hovedgrunnen til de dårlige tidene. Hver eneste gang har det vært John Arne Riise, John Arne Riise, John Arne Riise.
Når jeg har vært på banen har jeg vært grunnen til at AAFK har tapt. Når jeg ikke har vært på banen har det vært bra for laget. Når jeg har kommet inn som innbytter har jeg bare ødelagt kampen for AAFK. Se hvor dårlig gjennomsnittspoeng jeg har fått på spillerbørsen. Se der – hvor lite poeng laget har fått når jeg har vært med. Hvor lite mål. Hvor mange tabber. Og når det dessverre rant over for meg overfor en dommer ble det jubel hos journalistene. «Se hvordan Riise mister hodet». «Riise risikerer å bli utestengt». «Bra – der ble han utestengt» osv.
I tillegg til meldinger og mailer fra folk som skriver at VG og andre medier trakasserer meg, har jeg også fått mail fra journalister. De støtter meg og tar avstand fra egne medier. Han skrev blant annet dette til meg: «Sikkert ikke fra en journalist du vil høre nå ? Men du skal vite at en del av oss har tatt til ordet internt for å dempe trenden om alltid å vinkle på deg. Nå er det nesten i ferd med å bli komisk, synes jeg».
Så hva er egentlig dette? Jeg ser at brudern som er en god kaptein gikk ut og kalte det mobbing og trakassering. Jeg skal ikke være en sutrekopp som legger meg ned og griner, men bare fortelle at jeg synes det er nok nå. Jeg takler saklig kritikk. Jeg har stått imot slike tider før og vil sikkert gjøre det igjen. Jeg har alltid hatt gode nerver i kroppen før en kamp. Nå er det de vonde. Men hvorfor er jeg nervøs? Kanskje fordi jeg er redd. Jeg er ikke redd for å tape kamper eller for å bomme på en pasning, en takling eller en målsjanse. Jeg har ikke tall på alle de feilene jeg har gjort på banen, så det kan jeg leve med. Det er en del av å være fotballspiller. Alle gjør feil på banen.
Men det som gjør meg redd når jeg løper innpå banen er angsten for at dagen kommer hvor det ikke lenger er gøy å spille- det skremmer meg. I det siste har jeg lurt på om det er verdt å bli slaktet i media hver gang. Hva har jeg igjen for å fortsette? For selv om jeg vet jeg må tåle mer fokus enn mange andre, så går det en grense. Jeg skjønner godt at folk er lei av å se meg i media. Jeg er lei av å se det selv.
Det eneste jeg kan gjøre akkurat nå er å gi meg selv litt fred. Derfor kommer jeg til å stille opp mindre for pressen, men jeg vil fortsette å oppdatere på sosiale medier. Nå vil jeg jobbe hardt for å komme tilbake i toppslag og få tilbake gleden. Alt jeg vil nå er å gjøre AAFK-fansen, klubben og alle medspillerne stolte. Tusen takk til Ålesund, supportere og alle dere som har kommet med støttende meldinger, det er det som betyr mest! Nå er det fokus på neste kamp 16. mai! God helg og god 17. mai til alle sammen!!
John Arne